Salsamusikkens historiske røtter
Av © Joar
Svanemyr
På Cuba sa de lenge at "salsa eksisterer ikke. Salsa, det er son". I New York forteller en journalist fra Puerto Rico til den som vil høre på at han "tok i bruk ordet salsa for å betegne den musikken som ble skapt av sønnene til puertoricanske innvandrere med utgangspunkt i kubanske rytmer". Salsa er uansett den kommersielle betegnelsen på musikken til innvandrerne i El Barrio de New York som utviklet seg fra begynnelsen av 70-årene, og som er oppfølgeren av boogaloo som i 60-årene blandet latinsk musikk og rythm'n'blues.
Salsa er de karibiske øyers groove. En afro-latin-amerikansk syntese som utgjør en av de mest komplekse musikkformene i verden. Afrikansk polyrytme, hypnotiserende piano og en nøyaktig dirigert blåserrekke. Den farges av et mangfold av internasjonale påvirkninger: son, rumba og guaracha fra Cuba, bomba og plena fra Puerto Rico, merengue fra den Dominikanske Republikk, bambuco og cumbia fra Colombia, ispedd jazz, rock, soul og blåst liv i med improvisasjon.
Salsa er en lang kjærlighetsfylt parade hvor mann og kvinne møtes og gir seg i kast med hverandre, svinger, vugger, ruller, kurrer og beruser seg av dans og decibels til nattens ende.
Son kalles gjerne salsa'ens far. Den invaderte Havana i 20-årene. De afro-kubanske rytmene hadde hittil vært innestengt mellom slavenes brakker og fattigstrøkene down-town, før de eksploderte i Las academias de baile (dansesaler), og senere på Radio Nacional som overflommet Karibien med rytmene til grupper som Septeto Nacional, Septeto Habanero og Trio Matamoros. På samme tid presset sosio-økonomiske problemer og en utbredt rasisme en stor mengde latinos til å utvandre til New York, hvor de installerte seg i en bydel som ble kalt El Barrio (også kalt Spanish Harlem).
Blant kubanerne som tidlig i 30-årene reiste til New York finner vi to svigerbrødre, Mario Bauza og "Machito", som setter avgjørende spor etter seg. De begynner å spille med amerikanske jazzmusikere som Dizzy Gillespie og blander jazz og kubanske rytmer. Samarbeidet leder til dannelsen av en stil som først ble kalt cubop, senere mer kjent som latin jazz. Tito Puente blir litt senere en av forgrunnsfigurene i denne genren.
En annen viktig forløper til salsa-genren er mambo, en stil som ble utviklet av kubanske musikere på slutten av 40-åra med utgangspunkt i danzòn og cha cha cha. Noen hevder at Israel "Cachao" Lopez er mannen som oppfant denne rytmen, men Pérez Prado som jobbet sammen med bl.a. Beny Moré i Mexico City er som regel den som krediteres for å ha etablert dens struktur. Utover i 50-årene ble denne musikkstilen særlig gjort kjent av Tito Puente og Tito Rodriguez som holdt til i New York.
Når blokaden av Cuba innføres i 1961 blir musikken en flukt, et samlingspunkt og en identitetsskapende faktor blant 'los latinos' i New York. Blokaden fører til at kontakten med og innflytelsen fra Cuba blir sterkt redusert, og puertoricanere som Ismael Rivera, Charlie Palmieri, Cheo Feliciano, Willie Colon og Hector Lavoe, og dominikanere som Johnny Pacheco og José Alberto "el canario" er sentrale navn når salsa etableres som musikkform utover i 70-årene. Men utvandrede kubanere fortsetter også å ha stor innflytelse, og uten bidragene fra bl.a. Machito, Mongo Santamaria, Alfredo Rodriguez, La Lupe, Celia Cruz og Alfredo de la Fé hadde ikke ikke salsa fra USA vært det den er i dag.
Siden har denne musikken fått stor utbredelse, og det har utviklet seg forskjellige stiler i de forskjellige land. Cuba og Puerto Rico har naturligvis en sentral stilling. Ved siden av New York er Miami og Los Angeles de viktigste stedene i USA. Venezuela og Colombia er blant de landene hvor salsa står veldig sterkt, og har brakt fram en rekke kjente artister. Salsa er også blitt mektig populært i Japan, og bandet Orquesta de la Luz som kommer derfra gjør stor suksess verden over (Hovedkilde: Innleggscoveret til CD'n "Salsa! La fièvre latina") .
Salsadansen har også sine stiler og sin historie. Les mer HER.
Se også min dictionary for en forklaring av sentrale ord og begreper.
* * *
Intervju med Isabelle Leymarie
Isabelle Leymarie er en fransk musikolog, pianist og journalist. Hun har bl.a. skrevet boken Cuban fire hvor hun skriver om salsaens framvekst og dens utøvere fra 20-årene og fram til i dag. Intervjuet ble først trykket i den franske avisen Sud-Ouest 25.7.1997.
Sud-Ouest: Man pleier å kalle
salsa disse latinske, dansbare og festlige musikkformene. Men har dette
begrepet noe musikalsk innhold?
Isabelle Leymarie: Det er et begrep som i
likhet med "jazz" omfatter mange rytmer. Det ble oppfunnet i slutten av
60-årene. Puertoricanerne bosatt i New York begynte å spille
kubansk musikk og tilsatte sitt eget særpreg. Det er et hendig begrep som
betyr saus, og som i dag betegner det en før kalte de typiske
musikkstiler. Til å begynne med var kubanerne irritert på at man
kalte salsa de rytmene som de hadde funnet på, men i dag nøler de
ikke lenger med å bruke det.
SO: Hvordan forklarer du at Kuba har
frambragt så mange rytmearter?
IL: Først fordi disse rytmene
er av afrikansk opprinnelse, afrikanerne er svært musikalske, og på
Kuba er det en sterk konsentrasjon av svarte afrikanere. Dette bidraget er
grunnleggende. Deretter fordi Kuba har arvet den spanske gløden. Den
kubanske livsgleden som du finner igjen i musikken og dansen kommer av denne
blandingen. Og endelig fordi øya har vært et sted for kontakt og
kulturutveksling mellom USA og Europa.
SO: Bidraget fra de afrikanske
rytmene er sant nok viktig, men salsa er en ny musikkart. Gjennom hvilken
dynamikk ble den skapt?
IL: Fra slutten av det 16.århundre skjer det
en kreolisering av musikken, som kommer av foreningen av afrikanske rytmer og
spansk og siden fransk musikk. Det ga noe som virkelig hadde en spesiell smak.
Slik har det seg for eksempel at mambo oppsto i møtet mellom
selskapsdans (som den franske contredanse) og afrikansk synkope og percussion.
SO: På Kuba bringes gjerne musikken videre fra generasjon til
generasjon innen familien, som vi ser det hos La Familia Valera Miranda, eller
Adalberto Alvarez. Hvordan forklarer du dette fenomenet?
IL: Det finnes
på Kuba, men også i hjertet av det kubanske
innvandrermiljøet i USA, store musikerdynastier, slik som det til
jazzpianisten Rubalcaba. I hans familie er faren, oldefaren, broren og til og
med bikkja musikere. I tillegg hører moren på musikk på
radioen mens hun lager mat, og huset besøkes av en strøm av
musikere. Denne typen omgivelser påvirker selvfølgelig barna som
siden naturlig nok ønsker seg en plass i det musikalske univers.
SO:
Den tradisjonelle musikken, slik som den til Candido Fabré eller Los
Piratas del Caney holder seg uten å dø ut på Kuba. Men
kommer det spontant, eller er den en del av en folklore som opprettholdes av
kommersielle interesser?
IL: Generelt kommer de tradisjonelle orkestrene
fra Oriente - en provins langt fra Havana som har holdt seg mye nærmere
sine røtter. Dermed er denne folkloren svært levende i
populærkulturen og opprettholder seg på naturlig vis.
SO: Ved
siden av de tradisjonelle orkestrene særpreges en rekke grupperinger som
f.eks. Los Van Van av sin kreativitet. Hva er denne kreativitetens kilde? IL:
Kuba er en øy adskilt fra alt, og folk kjeder seg litt av og til der.
Musikken er dermed en tidtrøyte og en gledesspreder. I tillegg har vi en
politisk interesse. For å få folket til å glemme den
økonomiske krisen, var Castro klok nok til å utvikle kunstartene,
og spesielt den svarte musikken. Alle disse faktorene skaper en spesielt
fruktbar ånd, og nye rytmer oppstår regelmessig.
SO: Kan du
nevne de nyeste eksemplene? IL: Jeg tenker for eksempel på songo, en form
for popmusikk variant av danzon oppfunnet av Changuito, percussionisten i Los
Van Van. Jeg tenker også på musikken til de unge generasjoner som
kompenserer sin nød og mangel på arbeid og mat gjennom frenetisk
musikk (kalt Despolete), slik som vi finner den hos Isaac Delgado, La Charanga
Habanera, Klimax eller Kini Kini.
SO: Tekstene i de kubanske sangene
stiller bare unntaksvis krav. Er det av politiske grunner?
IL: Tekstene har
alltid vært anekdotiske. Faktisk har sangerne på Kuba tre
inspirasjonskilder. Først kommer kjærligheten, kvinnen og
særlig la mulata (kvinne av blandet opprinnelse) som gjør menn
gale. For det andre den afro-kubanske religion, og for det tredje maten og
dagliglivet: ektemannen som bedrar sin hustru, postbudet som kjøper seg
en ny bil...
*
Vil du vite mer om musikkens historiske bakgrunn kan du også lese en artikkel av Leymarie (på engelsk).
* * *
Redaktøren av disse sidene er spesielt hekta på salsa slik den blir spilt og danset av kubanere. På tross av at vi har gleden av å ha en del kubanere blant oss er det relativt få nordmenn som har begreper om hva som kjennetegner den kubanske salsa-musikken og -dansen. Som en introduksjon anbefaler jeg å lese om Timba-revolusjonen på hjemmesidene til Djembe Magazine. Sjekk også ut Timba.com, og min liste over lenker spesielt relatert til kubansk musikk og dans.
- In Cuba "timba" means flavor. "That guy has timba," "he has a good timba," it means a good flavor. (- En Cuba se dice timba por el sabor: "Ese hombre tiene timba", "tiene buena timba", quiere decir que tiene buen sabor. ) Mannen som sier det heter Lázaro Valdés og er leder for Bamboleo, et av Cubas mest populære orkestre. Vil du lære mer om bl.a. forskjellen på timba og salsa så les intervjuet med Valdés på Descarga sine sider.